I en kronikk i Aftenposten 4. juli slo rettsmedisiner Ida Kathrine Gravensteen fra seksjon for rettspatologi og klinisk rettsmedisin, Oslo universitetssykehus (OUS), alarm. Hun kalte Norge «et rettsmedisinsk u-land», og listet opp en rekke ubehagelige scenarioer på hva som kan gå galt dersom ikke norske politikere legger bedre til rette for rettsmedisinernes arbeidsforhold.

«Må det nye rettsskandaler eller masseskytinger til for at fagmiljøet skal bli hørt?» spør Gravensteen.

Konsekvensen kan bli flere uoppklarte drap og – enda verre – flere justismord

En rettsmedisiner skal blant annet obdusere ved plutselige og uventede dødsfall og bistå politiet i å identifisere ukjente lik. Nylig måtte OUS be Riksadvokaten om å få redusere antall obduksjoner med 15 prosent, etter at overarbeidende ansatte på en underbemannet seksjon kunne rapportere om voksende køer på fryselagrene og stadig større forsinkelser med rapportskrivning.

Den ubønnhørlige konsekvensen av nødtiltaket kan bli flere uoppklarte drap og – enda verre – flere justismord.

Gravensteen stiller en dyster diagnose, men hun har også forslag til medisin. I første rekke mener hun rettsmedisin må få status som spesialitet, og at det igjen vil gi økt rekruttering. Det skal jeg komme nærmere tilbake til. Dernest mener Gravensteen det er nødvendig at rettsmedisinere bistår politiet på åstedene, slik at de får tatt alle nødvendige prøver så tidlig og nøyaktig som mulig.

Dette later det til å være bred enighet om i det medisinske miljøet. Det er et kostnadsspørsmål, naturligvis. Samtidig er det et spørsmål om vi har råd til å la være? La meg illustrere med et eksempel jeg selv har tålelig kunnskap om:

Søndag 21. mai 2000 ble Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) funnet drept i Baneheia i Kristiansand. Noen timer senere dukket Kripos opp – uten noen rettsmedisiner.

Jo Moen Bredeveien: Man kan kalle det modig av regjeringen. Eller hodeløst

Lena var 140 høy og veide 38 kilo. Stine Sofie var 128 høy og veide 24 kilo. De ble funnet med hverandres beinklær på kroppen. At drapene kunne vært utført for å skjule seksuelle ugjerninger, var neppe utenkelig. Mistanken må ha blitt ytterligere styrket der de lå med hverandres bukser. Likevel ble ikke jentene obdusert ved Rettsmedisinsk institutt (nå OUS) før tirsdag formiddag. På samme tid ble det tatt prøver fra jentenes underliv. Sæd ble påvist.

Jentene ble først funnet to døgn etter at de forsvant, noe som ville gjort sædanalyser utfordrende. At det så gikk ytterligere halvannet døgn før de ble obdusert, gjorde analysene nærmest umulige. En kompetent rettsmedisiner på åstedsundersøkelsen kunne kanskje fått de «tause vitnene» i tale og sørget for at Jan Helge Andersen ble avslørt – og dermed forhindret det senere justismordet på Viggo Kristiansen.

Slik gikk det som kjent ikke.

Fra nyere dato nevner Gravensteen et drap på Lørenskog onsdag før påsken, der politiet ønsket en rask obduksjon, men hvor alle overlegene ved seksjonen var bortreist, og obduksjonen måtte vente til tirsdag – altså seks dager etter drapet. «Noe som er svært uheldig for blant annet sporsikringen og den videre etterforskningen», som rettsmedisineren skriver.

Hun etterlyser beredskapsordninger som sikrer at politiet får med seg en rettsmedisiner ut på åstedet, og forklarer at det er noe hennes avdeling har etterlyst i årevis. På landsbasis ble det i 2021 foretatt om lag 2.300 rettslige obduksjoner, der rundt 40 prosent av dødsfallene skyldtes naturlig død, og de resterende handlet i hovedsak om selvmord og ulykker.

Lars West Johnsen: Ville USA sluppet to sånne bomber over et hvitt, kristent Europa?

Det var kun 29 drap, og det er vanskelig å skjønne at en beredskapsordning ikke allerede er på plass når drapsalarmen går. Tatt høyde for alarm også der det faktisk viser seg ikke å være drap, så skjer det neppe så ofte.

Men totalt er det mange kropper som skal obduseres. Ifølge Gravensteen er kun sju av 14 stillinger ved seksjon for rettspatologi og klinisk rettsmedisin ved OUS bemannet. Så for å sikre beredskapslista med kompetente rettsmedisinere, trengs det utvilsomt økt rekruttering. Gravensteen etterlyser da en spesialitet i rettsmedisin, altså en anerkjennelse av at man er en spesialist når man arbeider innen faget, tilsvarende en spesialitet som øyelege eller innen øre-nese-hals. Et argument er at det vil motivere flere til å velge rettsmedisin som fag.

Det er et argument det ikke er samme brede enighet om. For sju år siden skrev professor Torleiv Ole Rognum, seksjonens sterke(ste) mann gjennom årtier, at rettsmedisin ikke var «en hobby for interesserte». Han mente rettsmedisinernes ønske om spesialitet ble motarbeidet av patologene, altså legespesialistene med spesiell kompetanse i sykelige forandringer i celler og vev, en stand som også foretar mange obduksjoner. Rognum er ikke selv patolog.

Benedicte Bull: Norge er en del av en milliardøkonomi som skaper en ny voldsbølge i Latin-Amerika

Norsk Patologforening avfeide påstanden, og pekte på at statistikken viser at 40 prosent av alle dødsfall som obduseres rettslig er døde av sykdom, som igjen forteller at kunnskap om patologi er viktig bakgrunnskunnskap. Et argument da er at med patologi i bunn, så er sjansen mindre for å forveksle naturlig død med noe kriminelt, noe som også bedrer rettssikkerheten.

Tidligere ansatte ved seksjonen har pekt på et mangeårig giftig arbeidsmiljø med varslingssaker og stort gjennomtrekk av ansatte, og at dette har kvelt mye nødvendig debatt og utvikling, blant annet om nødvendigheten av å ha en spesialistutdannelse i patologi i bunn. Alt dette forhold som igjen gjør veien til spesialitet lengre. Helsedirektoratet, som tidligere har vært på gli, er nå mer avventende.

Men rettsmedisiner Gravensteens alarm fra i sommer er viktig – uavhengig av spesialitet eller ikke. En beredskapsliste må på plass. Mangelfullt og spekulativt rettsmedisinsk arbeid har i betydelig grad medvirket til justismord på Per Liland, Fritz Moen og Viggo Kristiansen.

Vi er alle tjent med å legge til rette for at slikt ikke skjer igjen. Rettsmedisinere til stede på åstedene for drap er et godt skritt i retning av bedre rettssikkerhet.

Kathleen Buer: Er vi fanget i en spiral av grådighet?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen